fredag 1. januar 2010

Oppsummering av en høst på Trollspeilet

Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe som praktikant på Mahjiino og Antalya
Trollspeilet i høst og skal fortsette med det frem til sommeren. Det har vært et utrolig givende halvt år på mange områder, og ikke minst veldig lærerikt. Nå er jeg hjemme i Tønsberg på et par ukers juleferie, og da passer det godt med en liten oppummering av de siste månedene.

Det var i utgangspunktet meningen at jeg skulle reise opp til Trollspeilet i august, men takket være dårlig timing, en hund i løpeline, en katt og en skvetten hest ble det til at jeg brakk beinet en liten stund før jeg skulle reise. Tross frustrasjon og tigging, bebreidelser og tårer, måtte jeg ha gips i fem uker, hvilket gjorde det temmelig umulig å være til nytte som praktikant. Jeg måtte altså utsette oppholdet, men valgte å sende hesten oppover så han kunne stå der i trening mens jeg var handicapppet. En fryktelig lang, kjedelig og lengselsfull måned senere satte jeg meg i min lille røde bil og ble lykkelig gjenforent med gullet mitt.

Det tok ikke lang tid fra ankomst til jeg var i arbeid. Mine faste oppgaver ble etterhvert vanning, foring av kraftfor og møkking av leskur. I tillegg har jeg ansvar for trening av enkelte faste hester og jobb som "rullerende barnevakt" for Hanne og Pelle sine to småbarn. Vi som er praktikanter tar også vår del av småting i hjemmet, som å handle mat, lage middag, ta ut av oppvaskmaskinen osv. Vi stepper også inn og underviser i rideskolen i ukedagene.

Sammen med meg har det for det meste vært to andre praktikanter, Lisa og Bertie, som har vært der fast. Bertie er snekker og tar seg av mye av det praktiske ute, kjører traktor og fikser ting som trengs å fikses. Lisa har ansvar for renhold og gjør mange ting i huset, i tillegg til å trimme høver på de fleste hestene som står på Trollspeilet. Det hender vi får hjelp av helge- eller ukespraktikanter, og det er deilig, for da får vi tid til å pusse utstyr og andre nødvendige, men vanligvis nedprioriterte ting.

Hopper og føll lever livets glade dager

Praktikantene får ha en egen hest med seg uten å betale for det. Ellers er "lønnen" mat, tak over hodet og undervisning. I tillegg til den praktiske rideundervisningen er man i et miljø der det diskuteres hest, trening og biomekanikk opp, ned og i mente ved middagsbordet og til alle andre tider, og man er mer eller mindre nødt til å få med seg noe teori når man omgås så kunnskapsfulle og reflekterte mennesker som Hanne og Pelle døgnet rundt. Jeg selv kommer fra et hjem der jeg har vært den eneste hesteinteresserte, og har aldri helt fått igang noen diskusjon om dressurridningen hjemme. Kun hvis jeg har falt av eller noe slikt har det vært mulig å vekke en liten interesse for hva og hvordan og hvorfor... Som Trollspeilpraktikant får man utløp for det man brenner for på mange nivåer. Man får delt glede ved å ha fått til noe man har slitt med, og får hjelp med frustrasjonene sine. I det store og hele dreier livet seg om en ting, nemlig hest - og hva kan vel være bedre enn det?

Man får god tid til å ta bilder av søte føll når man vanner....

Jeg kan ikke male tilværelsen helt rosenrød, for det er slitsomt å bo sammen med mange mennesker, ikke minst arbeidsgiverne sine, småbarn og stadig nye kursdeltakere. Det hender vi går hverandre på nervene. Det hender en av ungene skriker som en idiot og ingenting kan få dem til å holde kjeft. Det hender at man er utslitt av å alltid være på jobb og være tilgjengelig 24/7, og ikke kan føle at det er greit at man slenger seg ned i sofaen et par timer selvom man er utslitt og ikke i form. Det hender vi ikke kommuniserer bra nok og det blir misforståelser og sårede egoer. Soverommene kan være kalde, det hender man hører mus i veggene, og ridebanen er ikke alltid brukendes til å ri noe særlig på. Det er mye man kan peke på som negativt, og det er slett ikke noe luksusopphold man begir seg ut på. Og likevel - jeg blir fortsatt imponert når jeg tenker på det - går det så veldig greit. Vi lever sammen, ikke alltid i harmoni, men i en slags symbiose. Et fellesskap av gjensidig takknemlighet og nytte av hverandre. Vennskap til og med, på tross av fullstendig forskjellige utgangspunkt og stadier i livet. Vi fungerer, som en slags Søte Evitamerkelig sammensatt familie, som av og til er irriterte på hverandre, men som i bunn og grunn støtter hverandre og ønsker hverandre det beste. Man blir satt litt tilbake i tid, til fysisk arbeid ute på dagtid, og til storhusholdning slik de som var vanlig for hundre år siden. Jeg kan male et bilde av hvordan det er for venner og bekjente, og de blir helt satt ut og sier "Hvordan orker du å leve sånn?", mens i sannhet har jeg det bedre enn jeg har hatt det på lenge. Jeg sovner om kveldene og bruker ikke så mye tid og energi på å tenke og bekymre meg for all verdens problemer. Man blir satt litt på utsiden av verden og sivilisasjonen, og for meg - det er ikke sikkert det hadde vært noe for alle og enhver - er det bra.

Ridemessig har jeg utviklet meg en hel del. Bare det å ri flere hester hver dag gir en masse muligheter til egenutvikling, og når man i tilleggg får så kyndig instruksjon kan man ikke unngå å bli flinkere. Mahjiinoen min har utviklet seg og blitt sterkere og fått et mer riktig bevegelsesmønster. Han stortrives på utegangen og har blitt kjempebuddMeg og Mahjiino på kurs med David Oliveira i oktober y med eselet Rosinante. Jeg har fått en sits som slett ikke er perfekt (enda..!), men som er langt mer funksjonell enn tidligere. Jeg kan bruke den, og justere den etter behov og hjelpe hesten med å utføre det den skal, i stedet for å motvirke den.

Nå gleder jeg meg til nyåret og til å være igang igjen. Frem mot sommeren skal jeg jobbe beinhardt og få mest mulig ut av det neste halve året som praktikant. Jeg er kjempetakknemlig til Hanne og Pelle som har gitt meg mulighet til å lære og utvikle meg så mye.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tilpasset søk